En liten nedtur ble det

Etter operasjonen jeg hadde for et par uker siden befinner jeg meg fortsatt midt i en restitusjonsprosess, der dagene ikke er som jeg ønsker at de skal være. Jeg opplever at kroppen er slapp, humøret synker, og jeg ender alltid opp med å spise noe usunt for å kompensere. Etter ni dager hjemme hadde jeg begynt å håpe at kroppen endelig var på bedringens vei – men her er jeg fortsatt. Hvor? Jo, i sofaen uten å få lov til å gjøre noe som får pulsen opp. INGENTING!

Utfordringer og nedturer

Kort tid etter operasjonen, da de måtte sy mest etter å ha fjernet en krone – et inngrep som førte til et sår som rakk helt opp til bihulene – fikk jeg beskjed om at såret ikke legte raskt nok. Dette medførte at jeg måtte starte en ny penicillinkur, noe som igjen betydde ytterligere fem dager med påtvunget ro. Denne uventede nedturen forsterket frustrasjonen over at treningen måtte settes enda lenger på vent.

Har du noen gang opplevd at uventede hindringer snur planene dine på hodet?

Den indre kritikerstemmen

Med de ekstra dagene med medisiner og innetid, begynner tankene å spinne. Den indre kritikeren benytter enhver anledning til å hviske sine negative ord:

• Du er ikke god nok til VM.
• Hvordan skal du klare å komme i form til det?
• Du har altfor lite tid til å øve!
• Du er ikke i stand til dette!
• Kroppen din tåler det sannsynligvis ikke.
• Du er for gammel.
• Kom deg ned på jorda.
• Skal du virkelig utsette deg for dette?
• Hva om folk ikke støtter deg – orker du å stå i det?

Disse setningene minner meg stadig på den underliggende redselen og usikkerheten som lurer i skyggene, og de blir tydeligere for hver utfordring jeg møter.

Har du noen gang følt at den negative stemmen hindrer deg i å ta steget videre?

Ambisjoner blandet med usikkerhet og litt redsel

Drømmen om å konkurrere i VM i desember står i skarp kontrast til min nåværende situasjon. Denne motsetningen utløser en rekke teite redsler.

Jeg kjenner en svak frykt for å feile – ikke bare fysisk, men også på et personlig plan. Samtidig vokser en uro for å miste kontroll over både kroppen og målet jeg har satt meg. I tillegg lurer det en mild redsel for andres vurderinger, noe som noen ganger får meg til å tvile på mine valg.

Har du også opplevd at selv små motganger kan utløse slike usikkerheter når store ambisjoner settes på prøve?

Læring og selvomsorg

Til tross for den pålagte roen, ser jeg denne perioden som en mulighet til å lære mer om meg selv. I de stille øyeblikkene får jeg plass til å lytte til min sanne stemme – den som minner meg på at helbredelse ikke alltid handler om raske fremskritt, men om tålmodighet og egenomsorg. Forskning innen idrettspsykologi viser at negative tankemønstre og selvkritikk er vanlige, spesielt etter skader, og metoder som kognitiv atferdsterapi og selvmedfølelse kan være nøkkelen til bedre mental helse. Jeg velger derfor å møte utfordringene med medfølelse for meg selv. Ved å "ta heisen ned" fra de travle tankene og finne ro i hjertet, åpner jeg for en mykere og mer støttende indre dialog.

Har du noen gang stilt spørsmål ved dine egne negative tanker for å finne en mer oppmuntrende vei?

VEien videre

Denne tiden med ro tvinger meg til å være ærlig med meg selv. Selv om jeg lengter etter å komme tilbake til dansen, treningen og følelsen av mestring, lærer jeg å akseptere at denne pausen også er en verdifull tid for refleksjon og vekst. Når kroppen en dag er klar til å bevege seg igjen, vil jeg møte den nye utfordringen med fornyet styrke og et hjerte som har lært å verdsette tålmodighet og egenomsorg.

Hvordan håndterer du øyeblikkene når ambisjonene dine samtidig vekker usikkerhet eller redsel i deg?